Sophie 1 - Diabetes 0

Jeg har begynt å løpe. Igjen. Jeg skal nemlig gjennomføre jentebølgen i Drammen den 26. mai. Det er kun seks uker til, men med tre løpetreninger per uke så bør det være gjennomførbart. Venninna mi har allerede organisert ferien sin etter denne begivenheten og trent mot det i hele våres. Litt press hjelper alltid..

Trening er kanskje det vanskeligste jeg gjør som t1 diabetiker. Rammen for når jeg klarer å gjennomføre trening med en følelse av energi og overskudd er så liten. Tidligere har jeg hatt mange opplevelser med trening med høyt blodsukker (og på jevnt høyere blodsukker enn jeg har idag), men etter at jeg tok opp kampen for omkring et år siden, har jeg mye erfaring med følinger og trening. Det er svært lite motiverende.

Det er jo ingen motsetning i å ha t1 diabetes og å trene, toppidrettsutøvere har jo diabetes. Men, når motivasjonen ikke er så stor fra før er det, om ikke en unnskylding så i alle fall en del av forklaringen på hvorfor jeg synes det er så vanskelig å få til å trene jevnlig. Dersom jeg kun skal trene når blodsukkeret ligger innenfor målområdet, så blir det en effektiv redusering av treningsmuligheter.

Første løpetrening var i går. Gårsdagen var en tåpelig dårlig diabetesdag. Jeg ble forfulgt av høye målinger hele dagen, helt til åtte på kvelden da de lave målingene kom i stedet. (Min personlige årsaksteori inkluderer en føling i søvne like før jeg sto opp derav blodsukker på vei mot skyene ved frokosttider. Men, t1 diabetes er en ustabil sykdom som ikke alltid følger regler, men oppfører seg etter sitt eget forgodtbefinnende. Digresjon ferdig. ) Av en eller annen grunn, etter morgenmåling som var litt høy, men helt ok, etter vanlig dosering og etter å ha spist som vanlig, så målte jeg 18,9 før jeg skulle ut på min første løpetur. Jeg vet av erfaring at jeg ikke burde trene med høyt blodsukker, først og fremst fordi jeg har null energi og overskudd. Jeg tar fire enheter og venter en halvtime. Da måler jeg 19,3. At hæ?

Dersom jeg skulle få til å løpe så kunne jeg ikke vente lengre. Det var å løpe eller ikke løpe. Jeg ble fandenivoldsk og la ut på en heseblesende løpetur (Nåja, "løpe" er jo kanskje å ta litt hardt i. Jeg ville i grunn ikke kalt det jogging heller. Men jeg bevegde meg framover, stivbent og mekanisk. Jeg så helt sikkert like håpløs ut som alle joggere jeg møter som tydeligvis akkurat har startet et nytt og bedre liv). Jeg var småkvalm og med tunge ben, men det ble faktisk bedre etter hvert og jeg gjennomførte treningen. Seier!! Vel hjemme målte jeg 10,6.

Jeg er klar over at man skal være forsiktig med å trene med høyt blodsukker, men da jeg hadde satt insulin en halvtime før, antok jeg at blodsukker ville senkes da jeg satte i gang med fysisk aktivitet. Og ja, jeg vet at alt som skal til er prøving og testing, prøve igjen, feile, rette opp og prøve bedre neste gang. Så det er det jeg forsøker. Bedre lykke neste gang. Men, jeg gjennomførte iallefall treningen! Jeg er igang. Kanskje litt merkelig å vurdere en episode ute av kontroll som en seier. Men for meg, en hver episode hvor min diabetes ikke hindrer meg i å gjennomføre som planlagt, er en kamp vunnet. Sophie 1 - Diabetes 0.