Paradoks

Det er et paradoks at jo friskere jeg blir, jo sykere opplever andre mennesker at jeg er. Dette er t1 diabetes sitt doble ansikt. Dersom diabetes er en synlig del av en persons liv, da er det stor sjanse for at ”kontrollen” og verdiene er gode (en generalisering naturligvis. Men likevel..).

Det er ikke sjelden jeg har blitt sammenliknet med andre mennesker med t1 diabetes og at sammenlikningen har gitt meg fordel, i andre menneskers øyne. ”Hun/han har ikke ”kontroll” over diabetesen sin. Jeg tenker aldri over at du har diabetes. Han/hun får følinger hele tiden. Det gjør ikke du.”

Det er enkelt å ikke få følinger. Det er bare å ikke ta nok insulin. Hvis jeg lever med høye verdier, trenger jeg ikke bekymre meg for følinger. Jeg føler meg jo ikke så bra. Men, det venner man seg til. Jeg lever jo ikke så lenge. Men det er jo sannsynligvis lenge til uansett. Håper jeg.

Hva er kontroll? Kontroll av diabetes? Narr meg ikke til å le. Vi kontrollerer ikke en dritt. Det handler om balanse. Det handler om påvirkning. Det handler om å prøve, å feile og å prøve bedre.

Jeg er veldig glad for å kunne kjøre bil og mener at diabetikere skal kunne bli politi. Så ja, jeg er glad for at jeg ikke får medlidende blikk eller kommentarer om ”stakkars deg du blir blind om noen år” slik jeg fikk da jeg var liten. Det er godt at t1 diabetikere blir sett på som friske og normale.

Dessverre betyr dette også at jeg får kommentarer som: ”Diabetes er jo ikke noe problem lengre nå som teknologien har kommet så langt. Det er jo bare å ta insulin og måle blodsukket.”

Klart. Det er jo bare det. Veldig enkelt. Dersom jeg hadde vært en fungerende buskpyttkjertel. Hvilket jeg ikke er. Hvilket jeg ikke har heller. Det er i grunn der hele problemet ligger.

For, jeg er jo syk. På en måte. En ting er alle de daglige sjekkene, kontrollene, tankene, bekymringene, planene, forsikringene og skyldfølelsen. En helt annen del av sykdommen er de dårlige dagene; når blodsukkeret kontinuerlig synker, og synker igjen. Eller tar sats og starter berg-og-dal banen oppover, og så ned i en forrykende fart. Jeg merker det på kroppen. Jeg tenker vanligvis ikke så mye på det, vanlige mennesker (”vanlige” her definert som mennesker uten t1 diabetes..) har jo plager de og. Men mine plager har en årsak, jeg vet hvor skylden skal tillegges. Kvalmen, svimmelheten, ’følelsene-utenpå-huden’-tilstanden, å være utslitt eller energiløs, å kjenne på irritasjon, tørste og sandpapirmunn… Itillegg til de sårene jeg har som nekter å gro …

Nå som min "kontroll" (rettelse: påvirkningskraft) bedrer seg, så føler jeg meg friskere. Men; jeg har flere følinger. Jeg måler blodsukkeret oftere. Jeg snakker mer om diabetes til andre mennesker. Min diabetes har blitt synligere ettersom jeg har blitt friskere.

Forøvrig; når jeg merker hvor fantastisk jeg føler meg på gode diabetesdager så lurer jeg jo på hvordan jeg ville følt meg om jeg ikke hadde hatt diabetes. Ville jeg alltid ha følt meg fantastisk da? (og videre… Er det slik at alle andre føler seg så fantastiske hele tiden? Hvordan klarer de da å sitte stille? Hvorfor løper de ikke rundt og gjør tusen ting på en gang?)