tirsdag 29. mars 2011

Sulten?

Jeg kom til å tenke på en ting mens jeg skrev en kommentar til Heidi. Nemlig det at jeg er skikkelig dårlig på sult og metthet. Jeg har alltid tenkt at det er en negativ konsekvens av å ha levd med t1 diabetes i så mange år. Da jeg var liten haddde jeg et behandlingsregime som dikterte at jeg kulle spise hver tredje time, åkke som. Sulten eler ikke var ikke så nøye. Nå var foreldrene mine flotte i forhold til å gi meg en så normal oppvekst som mulig. Men likevel, det var ikke slik at jeg bare kunne ta en ekstra dose om jeg spiste litt ekstra. Jeg hadde faste måltidsdoser som skulle taes en halvtime før måltidet. Selv om det sjeldent ble uttalt så følte jeg på at jeg ikke måtte spise for mye heller.

Jeg vet ikke om dette er et vanlig "problem" for mennesker som har hatt t1 diabetes lenge. Jeg har jobbet veldig med det de siste par årene, prøve å høre på kroppen min i forhold til matmengde. Men det er nesten aldri jeg kjenner sult før jeg begynner å spise. Jeg spiser fordi andre spiser, fordi jeg vet det er lenge siden, fordi blodsukkeret blir lavt om jeg ikke gjør det, men kan også spise fordi jeg kjeder meg, fordi jeg er glad eller lei meg. Men spise fordi jeg er sulten? Hæ? Jeg har hørt folk snakke om en slags vondt i magen når de kjenner sult. Jeg vet ikke om det er et vanlig symptom, eller om man bare får lyst på mat, eller bare "kjenner" det. Jeg har blitt bedre på å kjenne igjen metthet ved å jobbe med det. Men sult? Vanskelig!

Diabetesmessig betyr dette at jeg sliter med å sette dosene mine før måltidene, for jeg vet jo aldri hvor mye jeg kommer til å spise. Før brukte jeg å sette dosen etter måltidet. Nå pleier jeg ofte å sette en dose før måltidet og så heller legge til litt mer underveis om jeg ser at jeg har lyst på mer. Ikke den beste løsningen kanskje, men det funker for meg.

torsdag 24. mars 2011

Matvekt

Noen ganger er jeg ganske god på å telle karbohydrater. Jeg tar frem kalkulatoren og regner i vei. Og jeg ser jo at det fungerer. Andre ganger så orker jeg bare ikke. Da tar jeg det på ”feelingen”. Og jeg ser jo at det fungerer…bare sånn passe bra. Det er bare det at det er så slitsomt! Og det er ikke alltid jeg orker å tenke på enda en ting. Den maten jeg spiser til vanlig går jo bra. Da vet jeg hvor mye karbo den inneholder og utregningen går nærmest automatisk, eller i alle fall skikkelig fort. Det er jo det uvanlige som skaper trøbbel, og det er da jeg burde være nøyaktig.

Nå har jeg tatt frem matvekten (heter det det? Kjøkkenvekt? Matvekt?) og satt den på kjøkkenbordet. Jeg har uansett ikke tenkt til å veie all maten jeg spiser. Men kanskje bare veie noe av det som er mest vanskelig; ris, pasta, kornblanding etc. Men det å veie maten sitter svært langt inne. Jeg har en slags indre motstand mot det, jeg kjenner det vrir seg innvendig bare jeg tenker på det. Så får jeg ta det et skritt om gangen. Første skritt var å sette frem matvekten og venne meg til at den står fremme. Så får vi se hvordan jeg takler det. Hehe..

onsdag 23. mars 2011

Litt om bråkebøtta

I dag har jeg hatt en lav dag. Har hatt tre følinger foreløpig (klokka er 18:30) og den ene følingen måtte jeg spise for tre ganger (ca 15 karb *3). Det er lenge siden sist, og på mange måter egentlig litt godt. Jeg har hatt flere uker med litt for mange høye målinger.

Jeg har hatt en pause fra ”bråkebøtta” (mitt personlige kallenavn for min ”kontinuerlige vevsglukose måler”). Det har også vært godt. Jeg har planer om å skyte den inn igjen i kveld, men kanskje skru av alarmene for en periode og forsøke å ikke titte så mye på den. Jeg har sett at jeg lett overbehandler både høye og potensielt lave målinger. Dessuten er det mye verre å se at jeg har ligget høyt i to timer på grafen enn å måle blodsukkeret en gang og være høy. Informasjonen er opplysende, men kan også være litt… deprimerende. For mye informasjon kan også til tider være forvirrende.

Men, la det være klart: Jeg har utviklet et nært og intenst kjærlighetsforhold til bråkebøtta. Vi er bare ikke alltid helt enige, og noen ganger er det ok med en pause fra hverandre.

Den var uunnværlig i høst da jeg sleit mye med følinger og nedsatt insulinbehov (reduserte lantus dosen fra 44 enheter til 24!). Da jeg først fikk bråkebøtta oppdaget jeg at jeg omtrent hver eneste natt lå på under 4,0 i flere timer (ca 2-2,5 time pr natt). Og jeg snakker ikke bare målinger på øvre tretall, men helt nede på under 2,5 og enkelte netter på ett-tallet. Er det noe rart jeg var sliten hele tiden? Bråkebøtta halverte antallet følinger og hjalp meg å finne riktige insulindoser (nåja… det var vel stort sett dia-sykepleier som fant de riktige dosene, men ved hjelp av bråkebøtta).

Selv om dosene er mye riktigere nå så ser jeg at jeg kan gjøre en del finjusteringer. Grafene er svært behjelpelige med å se trender. Så nå skal jeg gå og skyte inn sensoren før middag. Men jeg kommer til å sru av alarmene. I alle fall for et par dager.

tirsdag 22. mars 2011

karbotrøbbel

Jeg innser (ulykkeligvis) at et kosthold med et forholdsvis lavt inntak av karbo er nødvendig for at jeg skal oppnå ønskede blodsukkernivåer (sier ikke at det er slik for alle. Sier bare at det ser ut til å være slik for meg.). Jeg er (desverre) altfor avhengi av mine dyrbare karbohydratnytelser..

Mat er vanskelig. Blæh.