Matvekt

Noen ganger er jeg ganske god på å telle karbohydrater. Jeg tar frem kalkulatoren og regner i vei. Og jeg ser jo at det fungerer. Andre ganger så orker jeg bare ikke. Da tar jeg det på ”feelingen”. Og jeg ser jo at det fungerer…bare sånn passe bra. Det er bare det at det er så slitsomt! Og det er ikke alltid jeg orker å tenke på enda en ting. Den maten jeg spiser til vanlig går jo bra. Da vet jeg hvor mye karbo den inneholder og utregningen går nærmest automatisk, eller i alle fall skikkelig fort. Det er jo det uvanlige som skaper trøbbel, og det er da jeg burde være nøyaktig.

Nå har jeg tatt frem matvekten (heter det det? Kjøkkenvekt? Matvekt?) og satt den på kjøkkenbordet. Jeg har uansett ikke tenkt til å veie all maten jeg spiser. Men kanskje bare veie noe av det som er mest vanskelig; ris, pasta, kornblanding etc. Men det å veie maten sitter svært langt inne. Jeg har en slags indre motstand mot det, jeg kjenner det vrir seg innvendig bare jeg tenker på det. Så får jeg ta det et skritt om gangen. Første skritt var å sette frem matvekten og venne meg til at den står fremme. Så får vi se hvordan jeg takler det. Hehe..

Litt om bråkebøtta

I dag har jeg hatt en lav dag. Har hatt tre følinger foreløpig (klokka er 18:30) og den ene følingen måtte jeg spise for tre ganger (ca 15 karb *3). Det er lenge siden sist, og på mange måter egentlig litt godt. Jeg har hatt flere uker med litt for mange høye målinger.

Jeg har hatt en pause fra ”bråkebøtta” (mitt personlige kallenavn for min ”kontinuerlige vevsglukose måler”). Det har også vært godt. Jeg har planer om å skyte den inn igjen i kveld, men kanskje skru av alarmene for en periode og forsøke å ikke titte så mye på den. Jeg har sett at jeg lett overbehandler både høye og potensielt lave målinger. Dessuten er det mye verre å se at jeg har ligget høyt i to timer på grafen enn å måle blodsukkeret en gang og være høy. Informasjonen er opplysende, men kan også være litt… deprimerende. For mye informasjon kan også til tider være forvirrende.

Men, la det være klart: Jeg har utviklet et nært og intenst kjærlighetsforhold til bråkebøtta. Vi er bare ikke alltid helt enige, og noen ganger er det ok med en pause fra hverandre.

Den var uunnværlig i høst da jeg sleit mye med følinger og nedsatt insulinbehov (reduserte lantus dosen fra 44 enheter til 24!). Da jeg først fikk bråkebøtta oppdaget jeg at jeg omtrent hver eneste natt lå på under 4,0 i flere timer (ca 2-2,5 time pr natt). Og jeg snakker ikke bare målinger på øvre tretall, men helt nede på under 2,5 og enkelte netter på ett-tallet. Er det noe rart jeg var sliten hele tiden? Bråkebøtta halverte antallet følinger og hjalp meg å finne riktige insulindoser (nåja… det var vel stort sett dia-sykepleier som fant de riktige dosene, men ved hjelp av bråkebøtta).

Selv om dosene er mye riktigere nå så ser jeg at jeg kan gjøre en del finjusteringer. Grafene er svært behjelpelige med å se trender. Så nå skal jeg gå og skyte inn sensoren før middag. Men jeg kommer til å sru av alarmene. I alle fall for et par dager.

karbotrøbbel

Jeg innser (ulykkeligvis) at et kosthold med et forholdsvis lavt inntak av karbo er nødvendig for at jeg skal oppnå ønskede blodsukkernivåer (sier ikke at det er slik for alle. Sier bare at det ser ut til å være slik for meg.). Jeg er (desverre) altfor avhengi av mine dyrbare karbohydratnytelser..

Mat er vanskelig. Blæh.

Type 1 og type 2

Folks kunnskap om diabetes har forsåvidt økt i den tida jeg har hatt sykdommen. Tidligere var det svært få som visste noe. Nå er det mange som kjenner noen.. en tante, bestemor eller kjæledyr som har diabetes. Dette er de raske med å fortelle meg om.

På en måte er det naturligvis godt for meg at diabetes er mindre mystisk. På den annen side er folks kunnskap i det store og hele mangelfull og full av hull. Dessuten kjenner de til type 2, ikke type 1. Og ærlig talt, jeg setter ikke pris på å få velmente råd fra mennesker som har en bestefar med kostregulert type 2. Nei, kanel vil ikke redde meg fra sprøytestikk. Ja, jeg kan spise den kaken eller sjokoladen eller whatever. Det gjør meg IKKE til en dårlig diabetiker. Jeg har faktisk full kontroll på insulindosen som skal settes og har prøvd det ut før og vet det fungerer. Og, det verste av alt; NEI jeg har IKKE spist på meg diabetes! (og ja, jeg vet at senere forskning viser at den genetiske basisen for type 2 er sterkere enn man tidligere har trodd)

Og misforstå meg ikke, både type 1 og type 2(og LADA og de andre)er kjipe sykdommer. Men, type 2 som er kostregulert eller tablettregulert er en HELT ANNEN SYKDOM enn type 1. Selvfølgelig har type 2 diabetikere nok å slite med de også. Men ikke hold foredrag om noe du overhode ikke vet noe om!Jeg skulle ønske at avisene ikke innholdt forsider med overskriften: "Slik forebygger du diabetes". Hallo, hvor vanskelig kan det være å sette inn et lite to-tall bak? Når man ikke trenger å ta med følinger i balansen, når man ikke trenger å finne frem kalkulatoren for å kose seg med lunsj, når man ikke trenger å faktorere inn hver minste lille detalj av dagen for å holde verdiene stabile, da vet man ikke hva jeg snakker om, da forstår man ikke. Det er min påstand.

Jeg vet ikke helt hva konklusjonen min er. For selv om jeg kunne fortsatt å skrive om dettte side opp og ned, og muligens fremstilt meg selv som et svært smålig menneske i prosessen, så ser jeg selvsagt også de fordelene type 1 diabetikere har av at det finnes så mange med type 2. Forskning er en stor del. Men type 1 og type 2 vil likevel ha andre ønsker og andre behov. Heldigvis finned JDFR (http://www.jdrf.org/). Sofie ut.

Og svaret er... 7,1!

Idag har jeg vært hos diabetessykepleier. Min HBA1c var 7,1. 7,1!!!! Jeg er bare helt fantastisk. :) Det er det beste resultatet på... i alle fall ti år. Muligens det beste resultatet siden "honeymoon"-fasen hvor jeg fremdeles produserte noe insulin. (Dette får meg naturligvis til å tenke på hva alle disse årene med dårlig kontroll har gjort med kroppen min. Og hvilke eventuelle komplikasjoner jeg vil måtte leve med på grunn av disse årene med dårlig kontroll. Men, det kan jeg tenke på en annen dag. Nå er jeg glad!)

Diabetssykepleier sa til og med at nå var det fritt frem for å lage baby, selv om hun anbefalte å bruke litt tid på å stabilisere meg og venne kroppen til de nye blodsukkernivåene. Det har jeg tenkt til. Jeg har slitt med MANGE følinger de siste månedene. (Første gang for mange følinger har vært et tema for diskusjon med helsepersonell..) I tillegg kjenner jeg følingene dårligere. Flere ganger i det siste har jeg vært nede på to-tallet og følt meg helt fin. Gjør naturligvis det å takle de mange følingene lettere, men det er jo ikke helt sunt. Diabetessykepleier mente dette kunne komme av overgangen for kroppen, og at det kunne bedre seg ettersom jeg blir mer vant med lavere verdier. Jeg satser på det.

Alt i alt et svært godt møte. Selv om det er mildt irriterende å måtte bruke tid på å bli fortalt ting jeg allerede vet. Jeg har hatt t1 diabetes i 22 år. Jeg VET hva slags mat som påvirker blodsukkeret mitt. Jeg kjenner til rekyle-effekten. Makan. Men jeg lærte da litt også. Hadde med meg en hel smørbrødliste med spørsmål, og fikk svar på noen av dem. Jeg er fornøyd.

diabetessykepleier imorgen

Imorgen skal jeg til diabetessykepleier. Dvs imorgen skal jeg måle HBA1c. Jeg er spent. Jeg er nervøs. Jeg er litt redd også.

Det siste halve året har jeg jobbet ræva av meg for å senke blodsukkerverdiene. At de har blitt lavere, det er jeg helt sikker på. Men; hvor mye lavere? Hvor langt har jeg igjen? Hvor mange flere måneder med hard jobbing? Hvor mange flere stikk i fingrene? Hvor mange flere offer?

Målet er HBA1c under 7%. Målet er å bli gravid. På en sunn og trygg måte. Med en best mulig sjanse for et friskt barn. Og dessuten en frisk mor..

HBA1c

I januar/februar var HBA1c'en min 8.0. Det var en forbedring fra september da den lå på 8.2, som var en forbedring fra februar i fjor da den var 8.6. Men 8.0 er fremdeles alt for høyt. Dessuten synes jeg dette går rimelig sakte.

Det skal være sagt at en periode i høst ble diabetes nedprioritert til fordel for bryllupsforberedelser og bryllupsreise. Siden sist HBA1c måling har jeg derimot virkelig jobbet hardt for å forbedre verdiene. Jeg har time hos diabetes-sykepleier om et par uker, og er veldig spent på hvor HBA1c'en ligger nå. Målet er under 7.0. Jeg har ikke noen forhåpninger om at jeg vil være der ennå, men kanskje er jeg mellom 7.0 og 7.5. Jeg håper det. Jeg burde være det. Hvis ikke jeg er det ........... vel da er jeg nødt til å finne på noe nytt. Om ikke HBA1c’en viser signifikant bedring så er insulinpumpe en høyst relevant vurdering.

Til nå har jeg gjort alle de endringene jeg kan uten å endre noe dramatisk på noe. Det har gått gradvis, og rimelig smertefritt for seg. Jeg måler oftere blodsukker, har kommet frem til en fungerende insulin-til-karbohydrat ratio, senket basaldosen, endret hvordan jeg behandler følinger og økt målsettingene i forhold til hvilke verdier som er ok. I tillegg har jeg jobbet mye med mitt forhold til mat, for å unngå skyldfølelse og overspising. Jeg syns jeg har vært flink (klappe seg selv på skulderen).

Jeg tror jeg har kommet omtrent så langt som jeg klarer uten hjelp. For å senke verdiene ytterligere trenger jeg hjelp fra folk som kan det, dvs. endokrinolog og diabetes-sykepleier. Fram til nå i livet mitt har jeg ikke helt klart å se hva de skal kunne hjelpe meg med. Jeg har brukt legetimene kun som motivasjon og pressmiddel for å forbedre HBA1c'en. Etter 22 år med sykdommen har jeg rimelig gode forutsetninger for å behandle meg selv. Jeg har dessuten aldri tidligere vært villig til verken å dokumentere målinger og doser, eller endre vaner og livsstil.

Jeg er klar nå. Bring it on!