HBA1c

I januar/februar var HBA1c'en min 8.0. Det var en forbedring fra september da den lå på 8.2, som var en forbedring fra februar i fjor da den var 8.6. Men 8.0 er fremdeles alt for høyt. Dessuten synes jeg dette går rimelig sakte.

Det skal være sagt at en periode i høst ble diabetes nedprioritert til fordel for bryllupsforberedelser og bryllupsreise. Siden sist HBA1c måling har jeg derimot virkelig jobbet hardt for å forbedre verdiene. Jeg har time hos diabetes-sykepleier om et par uker, og er veldig spent på hvor HBA1c'en ligger nå. Målet er under 7.0. Jeg har ikke noen forhåpninger om at jeg vil være der ennå, men kanskje er jeg mellom 7.0 og 7.5. Jeg håper det. Jeg burde være det. Hvis ikke jeg er det ........... vel da er jeg nødt til å finne på noe nytt. Om ikke HBA1c’en viser signifikant bedring så er insulinpumpe en høyst relevant vurdering.

Til nå har jeg gjort alle de endringene jeg kan uten å endre noe dramatisk på noe. Det har gått gradvis, og rimelig smertefritt for seg. Jeg måler oftere blodsukker, har kommet frem til en fungerende insulin-til-karbohydrat ratio, senket basaldosen, endret hvordan jeg behandler følinger og økt målsettingene i forhold til hvilke verdier som er ok. I tillegg har jeg jobbet mye med mitt forhold til mat, for å unngå skyldfølelse og overspising. Jeg syns jeg har vært flink (klappe seg selv på skulderen).

Jeg tror jeg har kommet omtrent så langt som jeg klarer uten hjelp. For å senke verdiene ytterligere trenger jeg hjelp fra folk som kan det, dvs. endokrinolog og diabetes-sykepleier. Fram til nå i livet mitt har jeg ikke helt klart å se hva de skal kunne hjelpe meg med. Jeg har brukt legetimene kun som motivasjon og pressmiddel for å forbedre HBA1c'en. Etter 22 år med sykdommen har jeg rimelig gode forutsetninger for å behandle meg selv. Jeg har dessuten aldri tidligere vært villig til verken å dokumentere målinger og doser, eller endre vaner og livsstil.

Jeg er klar nå. Bring it on!