Normale dager

Det finnes gode dager og dårlige dager, gode perioder og dårlige perioder. Det finnes høye dager og lave dager. Det finnes dager der diabetes griper inn i livet mitt og jeg forbanner dens eksistens. Og så finnes det normale dager.

Det er dager der diabetes spiller en minimal rolle i livet mitt. Det er dager der det eneste jeg gjør er å måle blodsukker, beregne insulindose og sette sprøyte. Kanskje har jeg en føling, men den kommer av forståelige grunner, uten voldsomme symptomer, og går fort over. Diabetes er der fremdeles, naturligvis, men opptar ikke tankene mine.

Jeg hadde aldri klart å kjempe så hardt på de dårlige dagene, hvis det ikke var fordi jeg vet at de normale dagene vil komme tilbake. Som de alltid gjør. Og takk for det!

Denne uka

Denne uka har jeg...

..trent to ganger (med plan om en løpetur imorgen også)..
..jobbet alt for mye, men likevel fått gjort alt for lite..
..hatt en koselig date med mannen ..
..Vasket opp etter middag hver dag (flink!!)..
..kanskje hatt en nattlig føling jeg ikke oppdaget (ihvertfall hodepine og kvalme da jeg våknet samt stigende blodsukker hele formiddagen)..
..ikke kjøpt nytt batteri til bråkebøtta, derav ikke brukt bråkebøtta..
..hatt litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har brukt bråkebøtta..
..vært litt plaget med allergi..
..vært veldig plaget av kløende eksem..
..tenkt mye på at jeg må bestille ny time hos øyelege da det er lenge siden jeg var der sist..
..ikke slutta å røyke..

Blodsukkeret virker til å ha stabilisert seg igjen etter forrige uke i Spania. Der hadde visst kroppen min sluttet å ha diabetes (nesten) og mente at jeg ikke trengte insulin. Hva? To enheter insulin? Krise!! Føling. Føling. Føling. 80 g karbo? Ok, nå kan du få en 7,8. Makan. Tullekropp. Men, denne uka er det ok igjen. Diabetes er tilbake til sitt normale ustabile selv.

Det var min uke. Kort oppsummert og punktvis oppsatt etter innfallsmetoden. :)

Sulten?

Jeg kom til å tenke på en ting mens jeg skrev en kommentar til Heidi. Nemlig det at jeg er skikkelig dårlig på sult og metthet. Jeg har alltid tenkt at det er en negativ konsekvens av å ha levd med t1 diabetes i så mange år. Da jeg var liten haddde jeg et behandlingsregime som dikterte at jeg kulle spise hver tredje time, åkke som. Sulten eler ikke var ikke så nøye. Nå var foreldrene mine flotte i forhold til å gi meg en så normal oppvekst som mulig. Men likevel, det var ikke slik at jeg bare kunne ta en ekstra dose om jeg spiste litt ekstra. Jeg hadde faste måltidsdoser som skulle taes en halvtime før måltidet. Selv om det sjeldent ble uttalt så følte jeg på at jeg ikke måtte spise for mye heller.

Jeg vet ikke om dette er et vanlig "problem" for mennesker som har hatt t1 diabetes lenge. Jeg har jobbet veldig med det de siste par årene, prøve å høre på kroppen min i forhold til matmengde. Men det er nesten aldri jeg kjenner sult før jeg begynner å spise. Jeg spiser fordi andre spiser, fordi jeg vet det er lenge siden, fordi blodsukkeret blir lavt om jeg ikke gjør det, men kan også spise fordi jeg kjeder meg, fordi jeg er glad eller lei meg. Men spise fordi jeg er sulten? Hæ? Jeg har hørt folk snakke om en slags vondt i magen når de kjenner sult. Jeg vet ikke om det er et vanlig symptom, eller om man bare får lyst på mat, eller bare "kjenner" det. Jeg har blitt bedre på å kjenne igjen metthet ved å jobbe med det. Men sult? Vanskelig!

Diabetesmessig betyr dette at jeg sliter med å sette dosene mine før måltidene, for jeg vet jo aldri hvor mye jeg kommer til å spise. Før brukte jeg å sette dosen etter måltidet. Nå pleier jeg ofte å sette en dose før måltidet og så heller legge til litt mer underveis om jeg ser at jeg har lyst på mer. Ikke den beste løsningen kanskje, men det funker for meg.

Matvekt

Noen ganger er jeg ganske god på å telle karbohydrater. Jeg tar frem kalkulatoren og regner i vei. Og jeg ser jo at det fungerer. Andre ganger så orker jeg bare ikke. Da tar jeg det på ”feelingen”. Og jeg ser jo at det fungerer…bare sånn passe bra. Det er bare det at det er så slitsomt! Og det er ikke alltid jeg orker å tenke på enda en ting. Den maten jeg spiser til vanlig går jo bra. Da vet jeg hvor mye karbo den inneholder og utregningen går nærmest automatisk, eller i alle fall skikkelig fort. Det er jo det uvanlige som skaper trøbbel, og det er da jeg burde være nøyaktig.

Nå har jeg tatt frem matvekten (heter det det? Kjøkkenvekt? Matvekt?) og satt den på kjøkkenbordet. Jeg har uansett ikke tenkt til å veie all maten jeg spiser. Men kanskje bare veie noe av det som er mest vanskelig; ris, pasta, kornblanding etc. Men det å veie maten sitter svært langt inne. Jeg har en slags indre motstand mot det, jeg kjenner det vrir seg innvendig bare jeg tenker på det. Så får jeg ta det et skritt om gangen. Første skritt var å sette frem matvekten og venne meg til at den står fremme. Så får vi se hvordan jeg takler det. Hehe..

Litt om bråkebøtta

I dag har jeg hatt en lav dag. Har hatt tre følinger foreløpig (klokka er 18:30) og den ene følingen måtte jeg spise for tre ganger (ca 15 karb *3). Det er lenge siden sist, og på mange måter egentlig litt godt. Jeg har hatt flere uker med litt for mange høye målinger.

Jeg har hatt en pause fra ”bråkebøtta” (mitt personlige kallenavn for min ”kontinuerlige vevsglukose måler”). Det har også vært godt. Jeg har planer om å skyte den inn igjen i kveld, men kanskje skru av alarmene for en periode og forsøke å ikke titte så mye på den. Jeg har sett at jeg lett overbehandler både høye og potensielt lave målinger. Dessuten er det mye verre å se at jeg har ligget høyt i to timer på grafen enn å måle blodsukkeret en gang og være høy. Informasjonen er opplysende, men kan også være litt… deprimerende. For mye informasjon kan også til tider være forvirrende.

Men, la det være klart: Jeg har utviklet et nært og intenst kjærlighetsforhold til bråkebøtta. Vi er bare ikke alltid helt enige, og noen ganger er det ok med en pause fra hverandre.

Den var uunnværlig i høst da jeg sleit mye med følinger og nedsatt insulinbehov (reduserte lantus dosen fra 44 enheter til 24!). Da jeg først fikk bråkebøtta oppdaget jeg at jeg omtrent hver eneste natt lå på under 4,0 i flere timer (ca 2-2,5 time pr natt). Og jeg snakker ikke bare målinger på øvre tretall, men helt nede på under 2,5 og enkelte netter på ett-tallet. Er det noe rart jeg var sliten hele tiden? Bråkebøtta halverte antallet følinger og hjalp meg å finne riktige insulindoser (nåja… det var vel stort sett dia-sykepleier som fant de riktige dosene, men ved hjelp av bråkebøtta).

Selv om dosene er mye riktigere nå så ser jeg at jeg kan gjøre en del finjusteringer. Grafene er svært behjelpelige med å se trender. Så nå skal jeg gå og skyte inn sensoren før middag. Men jeg kommer til å sru av alarmene. I alle fall for et par dager.

karbotrøbbel

Jeg innser (ulykkeligvis) at et kosthold med et forholdsvis lavt inntak av karbo er nødvendig for at jeg skal oppnå ønskede blodsukkernivåer (sier ikke at det er slik for alle. Sier bare at det ser ut til å være slik for meg.). Jeg er (desverre) altfor avhengi av mine dyrbare karbohydratnytelser..

Mat er vanskelig. Blæh.

Type 1 og type 2

Folks kunnskap om diabetes har forsåvidt økt i den tida jeg har hatt sykdommen. Tidligere var det svært få som visste noe. Nå er det mange som kjenner noen.. en tante, bestemor eller kjæledyr som har diabetes. Dette er de raske med å fortelle meg om.

På en måte er det naturligvis godt for meg at diabetes er mindre mystisk. På den annen side er folks kunnskap i det store og hele mangelfull og full av hull. Dessuten kjenner de til type 2, ikke type 1. Og ærlig talt, jeg setter ikke pris på å få velmente råd fra mennesker som har en bestefar med kostregulert type 2. Nei, kanel vil ikke redde meg fra sprøytestikk. Ja, jeg kan spise den kaken eller sjokoladen eller whatever. Det gjør meg IKKE til en dårlig diabetiker. Jeg har faktisk full kontroll på insulindosen som skal settes og har prøvd det ut før og vet det fungerer. Og, det verste av alt; NEI jeg har IKKE spist på meg diabetes! (og ja, jeg vet at senere forskning viser at den genetiske basisen for type 2 er sterkere enn man tidligere har trodd)

Og misforstå meg ikke, både type 1 og type 2(og LADA og de andre)er kjipe sykdommer. Men, type 2 som er kostregulert eller tablettregulert er en HELT ANNEN SYKDOM enn type 1. Selvfølgelig har type 2 diabetikere nok å slite med de også. Men ikke hold foredrag om noe du overhode ikke vet noe om!Jeg skulle ønske at avisene ikke innholdt forsider med overskriften: "Slik forebygger du diabetes". Hallo, hvor vanskelig kan det være å sette inn et lite to-tall bak? Når man ikke trenger å ta med følinger i balansen, når man ikke trenger å finne frem kalkulatoren for å kose seg med lunsj, når man ikke trenger å faktorere inn hver minste lille detalj av dagen for å holde verdiene stabile, da vet man ikke hva jeg snakker om, da forstår man ikke. Det er min påstand.

Jeg vet ikke helt hva konklusjonen min er. For selv om jeg kunne fortsatt å skrive om dettte side opp og ned, og muligens fremstilt meg selv som et svært smålig menneske i prosessen, så ser jeg selvsagt også de fordelene type 1 diabetikere har av at det finnes så mange med type 2. Forskning er en stor del. Men type 1 og type 2 vil likevel ha andre ønsker og andre behov. Heldigvis finned JDFR (http://www.jdrf.org/). Sofie ut.